hits

The painful past

08.11.2014
15:20

I natt lå jeg i sengen og tenkte på en del av fortiden min som var så vond at det svei i hjertet. Jeg har prøvd å kvitte meg med det, men minnene kom plutselig tilbake. Jeg ville ha de vekk og kan ikke helt forstå hvorfor jeg tenker på det. Som en uviten, ung og forsvarsløs 17 åring reiste jeg til California for å være utvekslingsstudent. På forhånd hadde jeg sagt til meg selv at jeg ikke skulle ha høye forhåpninger, for det kom til å ødelegge hele året mitt. Vel, jeg hadde jo ikke det, men likevel ble året mitt et mareritt. 

Rundt oktober måneden 2012 flyttet jeg inn til en familie bestående av eks- vertsmor D, eks- vertsfar R og sønnen deres. Som førsteinntrykk, virket D som en godhjertet og snill dame. Men det skulle visst endre seg med en gang jeg entret huset hennes. Med en gang jeg møtte henne, hadde hun den verste masken på seg, for alt hun sa til meg, var løgn og stemte ikke. Da halloween kom, brøt marerittet seg løst. Vi dro på en halloween fest til bestevenninnen til D. R tok seg en øl etter øl og jeg så akkurat hvor mange flasker han drakk. Det var høy musikk, mye snakking blant folket for det var mange mennesker på festen. Jeg var sliten av alt bråket og valgte å slappe av ved spisebordet i huset. Jeg satt meg ned og snakket med de som satt rundt bordet. R kom plutselig bort og satt seg ved meg. Han fortalte at jeg hadde vakker munn og begynte å kjenne på meg. Det var en rart følelse jeg fikk inni meg. Selvfølgelig reagerte jeg ikke der og da, men tenkte på det mye i etterkant av tid. Jeg sa ingenting til D for jeg visste ikke hva hun kom til å si, i verste fall ville hun ikke tro på meg. Jeg prøvde å ikke tenke så mye på det og nøt resten av kvelden med vennene mine. 

Da vi skulle hjem, skjedde det en haug drama med vertsfamilien. Eksen til sønnen deres hadde fått i seg noe dop og sønnen ble frustrert og klikket. Derfor måtte D være med sønnen og eksen for å hjelpe til og kjøre dem hjem. D hadde ikke drukket.  R måtte kjøre meg, 2 av mine venner og en liten jenteunge hjem. Det var ingen god idé at han skulle kjøre, men dette skjedde. California er promille grensen på 0.08 % noe som er mindre enn i Norge. R kjørte på motorveien med jenteungen og 2 av venninnene mine bak. Kjøremåten hans var annerledes enn kjøremåten til en edru person. Flere ganger var han i nærheten av å kjøre ute i grøfta. Jeg og vennene mine begynte å lure på om hva som var galt med R. Jeg var ikke redd for hva som ville skje med meg, men for denne lille jenteungen. At vi krasjet og havnet i en alvorlig ulykke og jenta ble hardt skadet. Det viktigste var at jenteungen var i god behold. R kjørte veldig vinglete og amatør-aktig. Flere ganger kjørte han over i motsatt kjørefelt da det var biler som kom kjørende i motsatt felt. Han hadde vanskeligheter med å svinge. Jeg vet ikke om det var flaks eller om det var skjebnen, men det ble ingen ulykke. Vi kom oss hjem tilslutt. 

Noen dager senere snakket jeg med sønnen om det og ting roet seg litt. D fikk vite det av en eller annen grunn og konfronterte meg med det. Som forventet nektet hun å tro på hendelsen fra festen og hendelsen i bilen. Hun støttet R for alt og trodde ikke på at han drakk. D mente at jeg ikke snakket sant. Da viste hun meg den falske siden av henne. Hun fortalte meg at hun mislikte meg fra første stunden jeg gikk inn i huset hennes og hvor mange negative tanker hun hadde om meg. Hun hadde latet som om hun likte meg og hvor mye hun var glad i meg. Alt det hun fortalte meg, var en ren bløff. Alle klemmene og smilene hun hadde gitt meg var falskt. Hun hadde løyet om at jeg var det beste som hadde skjedd med henne, for det var ikke sant. Jeg var åpen med henne om alt men det betydde ikke noe for henne. Tenk å være et så ekkel og dårlig menneske. Dette fikk organisasjonen min vite. Som en forsvarsløs jente i et fremmed land, var det ingen som trodde på meg. Jeg ble aldri hørt og betrodd. Organisasjonen trodde mer på familien enn meg. For dem var jeg bare en liten fille dukke. Uten at jeg selv var klar over det, kastet D meg ut av huset. Dette er en av de vondeste minnene jeg har og klarer fortsatt ikke å kvitte meg med det. Tid leger alle sår ikke sant? For meg virker det som en evig lang tid. 

Personlig

5 kommentarer

Maren E. Øien

08.11.2014 klokka 15:29

Uff, dette var trist å lese. Har en lillesøster på utvekslingen i skrivende stund, og jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om hun hadde hatt det vondt. Stå på, du virker som en sterk jente! Og vakker er du også :-)

Ingrid

08.11.2014 klokka 15:52

Uff, fikk vondt inni meg av å lese dette :(

Albertine

08.11.2014 klokka 23:15

Fy søren, ingen fortjener dette. Håper det går bedre med deg nå, du er sterk <3

Thao

09.11.2014 klokka 23:28

Albertine: det gjør det nok etterhvert. Tusen takk fine deg. :)

Thao

09.11.2014 klokka 23:29

Maren E. Øien: det beste er å være der for henne hvis noe skulle skje. tusen takk. du er så god. <3

Skriv en ny kommentar